Tagore i all ære, til tross for at mange har fulgt hans råd, nekter gleden å vare ved. Denne bønneåkeren her kan være et bilde på at bare hverdagens gjentagelse står igjen.

Gleden er borte  lik bladene, som her er slått av.

De nakne belgene, som et bilde på plikten, henger alene nede på den ribbete stilken, etter at hardt regn her har herjet over åkeren.

“Forferdelige øyeblikk, tilbakeslaget skjer . . “ skriver  den engelske dikter og forfatter, Emely Brontè.
“Når øret atter hører, og øyet atter ser.
Når hjernen atter tenker.
Når ånden føler kjødet, og kjødet sine lenker.”

Ikke så lite herjet forsøker mange fortvilet å holde fast på gleden, tross alt. Det er det grunn til, for nå er det fare på ferde. Kynismen er rett rundt hjørnet.
Madonna skal ha sagt at når hun nå engang har bare ett liv, vil hun oppleve så meget som mulig. Hvor trendsettende den holdningen var, kan vi se av utbredelsen av det som går under navnet “opplevelses-, eller morosamfunnet.”
Nærgående blir det naturligvis, når vi må føye “kultur” til denne frimerkesamlingen av opplevelser vi samler på.  Alt må bidra til følelsen av at vi lever, må vite.

Under overskriften: “Sorte svaner synger ikke”, skriver Bodil Fuhr i A-magasinet i september at selvskading blant unge er blitt et sosiologisk fenomen. kunst, mote og medier skal bidra til at  stadig flere unge føler at bare den selvpåførte lidelsen kan forhindre det indre kaos og den smertelige indre livløsheten i å ta overhånd. Det kan nesten høres ut som om dette er siste stasjon, avstigning på venstre side.

Men kan det ikke også tenkes at dette er en  b e g y n n e l s e   til noe?

Den tyske filosofen Friedrich Nietzsche skrev: “ Jeg elsker de som ikke vet å leve.”
Det lyder nesten som en advarsel.  Og som et håp.