synger utdrag fra operaer 13.august 2011, kl. 19.00
Det begynte så smått. Vi hadde bestilt gratis buss fra Tønsberg. Den kom frem med seks personer. Dette var katastrofen. Trodde vi. Men etter hvert kom den ene bilen etter den andre sakte rullende, og det ble til slutt ganske folksomt her.
Folk ruslet inn i teltet vi hadde satt opp og satt i små grupper med sin spekemattallerken og et godt drikke,
mens de snakket dempet og hyggelig med hverandre, til musikk av Mozart.
Etterpå gikk de inn i haven,
hvor de satt,
eller vandret omkring og tok inn inntrykkene de fant der. Eller de ruslet på veien “vestover”, mellom åker og eng og ble seg bevisst at de nå var i Andebu. Dette navnet har selvfølgelig ikke med Donald Duck å gjøre, noe faktisk enkelte tror. Derimot henviser navnet vel heller til det gammelnorske Ande-bu, der hvor Ånden bor. Riktignok har jeg ikke vitenskapelig støtte for å anta dette, men det er påfallende at “Heimdal” heter det stedet i nærheten hvor riksvei 312 går over i 306, og som går opp til Høyjord stavkirke. “Ouff” heter stedet rett oppe i Vivestad, og som skal henvise til Odin. Enda litt lenger nord ligger Hof. Helt galt kan det altså ikke være å holde fast ved forståelsen av Andebu, som stedet hvor ånden bor.
Andre tok en tur bort til bautaen, som min bror og jeg fikk reist i 2001, til minne om alle de husene som sto her og menneskene som engang bodde her, hvor det nå er åker. Stenen fant jeg for lenge siden oppe i Nautås her,
og som ifølge Øystein Orerød ved fylkesmuseet, skal være av samme bergart som i Slottsfjellet.
Etter rikelig tid til dette, kunne vi gå opp på låven,
hvor “De Tre Damene”, Kjerstin Løvdal, Ragnhild Motzfeldt, Kari Lise Høgseth, utdannet ved Statens Operahøyskole, og deres akkompagnør, Marius Kvits, ventet.
Jeg kan ikke skjønne annet enn at de sang henrivende vakkert, blandet med begeistret og fremragende skuespillerkunst. De uttrykte et spenn i fremførelsen og i operautdragene, som fikk meg til å tenke på et dikt av Per Arneberg. Der heter det: “ Hvem er du o sjel, for hvem et fuglefløyt ved strendene en kveld, er som en engels aftensang, og dødens sendebud.”
Publikums begeistrete applaus krevde naturligvis ekstranummer.
